Bamboo forest i Kyoto

Siden jeg allerede har skrevet om Tokyo så tar jeg det bare litt med.  Ib dro rundt i meste parten av byen i Tokyo, mens noen av oss andre var hjemme fordi jeg og Emeric var syke. I Kyoto hadde vi madrasser som var litt tykkere enn fingeren min og lå rett på gulvet. Det var faktisk godt å ligge på. Det er ikke noe vits i å tenke på at det hadde vært vondt til ryggen for det var HELT OMVENT. Der hadde vi puter i stedet for stoler ved spisebordet som var like lavt som en katt som JAGER EN MUS HA, HA. Mamma hadde tenkt seg på tur til BAMBOO FOREST med oss på sykkeltur. Det var alt for langt for meg i den steikende solen, så jeg og pappa dro hjem etter en LLLLLLLLAAAAAAANNNNNNGGGGGG stund. Mens pappa og jeg ventet på  mamma og dem, var det 2 min. igjen av tiden vi fikk ha syklene. Å heldigvis kom de litt før det – HHHHHHHOOOOOO. I Kyoto badet vi også i en innsjø som var kjempevarm men god.

I Hiroshima lærte jeg at hvis man slipper en ATOMBOMBE kan det bli opp til 6000 grader – 6 TUSEN grader – og jeg som synes det er varmt med 15 grader. Vi dro på ett museum der jeg så dukker av noen med smeltet hud og bilder med personer med sår over alt. Og jeg så en atombombe uten sprengstoff og atom. Hvis det hadde kommet en atombombe til Norge ville jeg enten være rett under atombomben og blitt drept med en gang eller ikke vært der i det hele tatt. Jeg ville DEFINITIVT ikke ha det glovarmt og få smeltet hud. På museet var det klær fra en liten gutt som var i bare filler, og et bilde av en mann som var bare en svart flekk igjen av på trappa hvor han ventet på at banken skulle åpne. Jeg synes det er FORFERDELIG DUMT med atombomber. Da jeg var på vei ut av museet lærte jeg å lage fredstraner av papir. 🙂

Tokyo er hovedstaden i Japan. Vi tok fly fra Sør-Afrika til Tokyo. Det tok ca.18 timer! I Tokyo er det ca. 13 millioner innbyggere. Det var skyskrapere over alt og er en skikkelig storby. Folkene der var skikkelig høflige. De spurte ikke en gang om de kunne kome framover når vi sto i veien. Jeg og Emeric ble syke når vi kom til Tokyo. Vi hadde både RENNEBÆ og OPPKAST. Heldigvis har Japan kommet langt i teknologi, så doene kunne spyle i tissene til jentene og rumpene til ALLE MANN. Rumpene blir mye reinere av det enn å bare ha litt tørt papir å tørke seg med.

Vi var i en kjempestor dyrepark også. Der var det både maurslukere, gorillaer, pandaer og tigre. Det var artig å se på.

I Sør-Afrika bodde vi i Johannesburg som var kjent for mye kriminalitet. Der fikk vi bønner til frokost hver dag. WASABI er verdens BESTE restaurant. Akkurat som på serien Kickin`it, Bobby Wasabi. Vi dro på fornøyelsespark der jeg tok min første loop på berg og dalbanen KULT! Vi dro på et Museum som het “Apartheidmuseet”. Der fikk vi vite om systemet som skilte svarte og hvite i Sør-Afrika i mange år. Så besøkte vi NELSON MANDELAS hus. Han var veldig annerledes enn de andre svarte som bodde der. Han kjempet i mange år for å få hvite og svarte i lag. Men han måtte sitte 27 år i fengsel for meningene sine. DET ER URETFERDIG DET!!!

Vi tok tog fra Victoria-fallene til Bulawayo. I Bulawayo kjørte vi taxi for å komme til huset vi skulle bo i. Det tok ganske LLLLAAAANNNNGGGG tid. Når vi endelig var fremme til huset oppdaget vi at huset der var mye større en huset vårt. Vi møtte en trivelig dame som het Ellen. Hun hadde vokst opp uten sine egne foreldre. Fordi hun hadde en mor som var mørk og en far som var hvit så ble de splittet opp da hun var baby. Hun fikk heldigvis etter hvert en familie. Og nå sier hun at det ikke er noe vits å bli sur og gammel for ting som allerede har skjedd. Jeg møtte en vakthund som var veldig ivrig og søt. I Bullawayo var det mange gamle trær og fin natur. Vi var i en stor park hvor dette treet som jeg kunne klatre i sto. Her spiste jeg også verdens beste friterte banan.

Vi reiste med tog til Hong Kong fra Guilin i Kina. Emeric hadde chattet med en som heter Zinni eller Zang Wai Sem, som hun hette på Kantonesisk. Hun hadde gått i klassen til Emeric i Trondheim året før. Hun og familien ville vise oss de kuleste stedene i Hong Kong. Hun hadde en venninne som het Jessy. Jessy kunne ganske mye Norsk for hun hadde også bodd i Norge. De viste oss en KJEMPEBUDDA som hadde et museum inne i seg. Og på et sted som heter “The Peak”, der hadde vi utsikt over hele byen. Vi spiste en falsk dessert som så ut som en BÆSJ. Huff!!!

Da vi kom til Zambia måtte vi reise med bil for å komme til Lusaka, byen vi skulle bo i. Vi bodde på et hotell som heter Raddison Blu. TV-en var slått på når vi kom inn døra til rommet. Utenfor døra sto det velkommen! Neste morgen fikk vi den  beste frokosten jeg har smakt NAMM og etterpå badet vi i det fine badebassenget. Vi reiste videre til Livingstone og Victoria-fallene. Jeg spiste også tusenbein der… Det var ekkelt, seigt, forferdelig… Jeg tør ikke si mer. På Victoria-fallene så vi mange aper og regn-buer og Emeric hoppet i strikk!!! Det føltes ut som om det regnet på grunn av fossen som var kjempe-stor og lang. Da vi skulle videre over grensa til Zimbabwe, gikk vi over brua der Emeric bungee-jumpet, og inn i Zimbabwe.